Minitest av pastamaskin

By
De som kjenner meg eller har fulgt med litt her vet at jeg som regel går for utstyr som er "bra nok". Det vil si at om jeg kan få en Ikea-kniv til 5% av det det koster for en japansk superkniv og kan få Ikea-kniven 90% så skarp som den dyre - så går jeg for den billige helt frem til jeg må innse at jeg må opp i pris. Sånn var det med mitt første møte med pastamaskiner også, men denne testen går kanskje i motsatt retning av hva man skulle anta...

For å ha det sagt - jeg er ikke noen ekspert på slike ting, så jeg skal ikke uttale meg så veldig om hva som mangler i forhold til de kjempedyre modellene. Dette blir kanskje mer en advarsel. Jeg tok meg selv nemlig i å tenke at "Ja, Jamie Oliver har kanskje ikke de råeste produktene, men...han har jo en merkevare å beskytte". Så jeg kjøpte meg en sånn pastamaskin han bruker i noen av videoene sine. Målet var å kunne lage andre typer pasta og spesielt kunne lage skikkelige lasagneplater.

Måten man vasker en pastamaskin på, for dem som ikke har forsøkt det før, er ved å lage en pastadeig og kjøre den gjentatte ganger gjennom valsene, og så kutte den opp i skjæredelen. Valsene kan justeres for avstand med et hjul og håndsveiven på siden må da over i et nytt gir for å drive valsene. Dette er noe som har fungert bra gjennom generasjoner, og selv om det finnes maskiner som til og med kan spytte ut makaroni er det en visst sjarm i det gode, gamle...

Så der sto jeg. Med min første pastadeig i hendene og skulle "vaske" denne nye dingsen som ser mer ut som en kombinasjon mellom tøypresse og et torturredskap jeg ikke tør tenke på bruksområdet til og sveiver. Og justerer tykkelse. Riktig så terapeutisk, egentlig! :) Bortsett fra...hjulet for å stille avstanden mellom valsene satt dårlig og det var vanskelig å få den justert riktig. Og på den største avstanden gikk ikke girene inn i hverandre, så sveiven spant og hakket og satt seg fast. Justere et hakk mindre mellomrom, så ble i det minste sveiven grei å bruke, men generelt sett føltes hele maskinen defekt ut. Så jeg søkte litt på nett og fant denne siden. Jeg skal ikke skrive alt for mye om mine meninger, for de går i retning injurierende siden jeg hadde gledet meg til fersk, hjemmelaget pasta til middag og butikken hadde stengt for dagen...

Dagen etter gikk jeg og leverte den tilbake. Et stykk gavekort rikere, for butikken var takk og lov tom. Normalt sett ville man jo blitt sendt hjem med en ny av samme typen, men de tilbakemeldingene jeg har lest gjorde at det ikke helt var det jeg hadde lyst til.

Så gikk veien opp til Clas Ohlson, der de hadde en modell som heter Marcato Atlas 150. Samme pris, og generelt sett samme design. Den lå faktisk ved siden av mye Jamie Oliver-saker, så jeg snudde dem ryggen og fokuserte på maskinen. Klok av skade gikk jeg inn på nettet og sjekket litt hva andre mente, og denne maskinen ser ut til å ha fått gode kritikker. Jeg tok i hvert fall sjansen (Clas Ohlson har en veldig fin bytte-politikk, så der er jeg ikke redd for å handle!). Den ble med hjem og ble sporenstreks montert på benken. Forskjellen var påtakelig. Hjulet for å justere valsene føltes stramt og uten slark, og sveiven fungerte som den visstnok skal.

Om noen derfor er på utkikk etter en pastamaskin skal jeg mer advare mot Jamie Oliver-versjonen enn å anbefale den nye. Jeg har ikke brukt den nok til å vite hvor lenge den holder, men førsteinntrykket var meget bra. Kvaliteten vil nok skinne gjennom snart, for jeg forbereder noen pasta-artikler...

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

Matbloggtoppen